Forskning er psykologutdanningens og helsetjenestens grunnpilar

Professor i samfunnsøkonomi ved BI og psykologstudent Kai Leitemo fremsetter i en kronikk i Morgenbladet 5. april at psykologutdannelsen i Norge er lite egnet til å skape effektive behandlere, primært fordi det i studieforløpet fokuseres for mye på basalfag og forskning.

Vitenskapelig skolering i psykologutdannelsen er avgjørende for å utdanne psykologer med tilstrekkelig vitenskapelig kompetanse, som er viktig av minst to hovedgrunner. For det første er det et stort behov for å rekruttere psykologer til forskerstillinger. Den største utfordringen fagfeltet står ovenfor er ikke en «ineffektiv psykologutdannelse», men vår begrensete kunnskap om de fleste aspekter ved psykiske lidelser. Dette medfører at kvaliteten på psykiske helsetjenester, det være seg diagnostiske metoder eller behandlingsresultater, ikke er tilfredsstillende. Det er et presserende behov for mer og bedre psykologisk behandlingsforskning og dermed psykologer med forskningskompetanse som kan bidra til utvikling av fagfeltet. For det andre må praktiserende psykologer ha tilstrekkelig vitenskapelig kompetanse for å kunne holde seg faglig oppdatert etter endt utdannelse og bidra til implementering av kunnskapsbasert klinisk praksis. Vitenskapelig skolering i psykologutdannelsen er dermed en grunnleggende forutsetning for å opprettholde og styrke kvaliteten i helsetjenesten.

Om basalfagene på profesjonsstudiet fremholder Leitemo videre at mange av fagene virker irrelevante med tanke på å utvikle gode behandlere og sliter med å berettige sin eksistens. Vår erfaring tilsier tvert i mot at basale og teoretisk funderte fag fra psykologutdannelsen danner et viktig bakteppe og er en vesentlig forutsetning for klinisk profesjonsutøvelse. Psykologer må daglig forholde seg til testverktøy og psykometriske tester i diagnostisering av barn og voksne, noe som fordrer basal metodisk kunnskap. Statistisk og metodisk kunnskap er også av avgjørende verdi for å kunne forstå overføringsverdien og praktiske implikasjoner som fremgår av vitenskapelige publikasjoner. Grunnleggende kunnskap om normal variasjon og normale psykologiske prosesser er avgjørende for tilegnelse av en nyansert forståelse av ulike aspekter ved psykiske lidelser.

Leitemo seiler under falsk flagg når han postulerer at den største svakheten ved psykologutdannelsen er at det ikke er pålagt egenterapi i løpet av utdannelsesforløpet, samtidig som han argumenterer for at utdannelsen har for lite fokus på å utvikle kostnadseffektive behandlere. Det finnes ingen metodisk stringent og rigorøs behandlingsforskning som støtter antakelsen om at egenterapi fører til mer effektive eller bedre terapeuter. At universitetene skulle betalt for studenters egenterapi ville gjort utdannelsen betydelig mer kostnadsdrivende, uten at man har kunnskap om hvilken faktisk effekt det ville ført med seg.

Det hevdes at utøvelsen av samtidens kliniske psykologi ligner utøvelsen av somatisk medisin på begynnelsen av 1900-tallet, da leger utøvde såkalt før-vitenskapelig medisin og la mer vekt på egen klinisk erfaring enn systematisk forskning. Leitemos synspunkter viser at det er mer i denne antakelsen enn det vi liker å tro. Hvis Leitemos synspunkter er rådende blant psykologstudenter, bør andre yrkesgrupper enn psykologene stå som premissleverandører for utviklingen av fremtidens behandlingstilbud i psykisk helsevern.  Vår tids helseutfordringer løses ikke ved å nedprioritere forskning som en del av psykologutdannelsen, og integrasjon av forskning og klinikk er nøkkelen til å gjøre profesjonsstudiet relevant. I motsetning til hva Leitemo synes å tro er forskning psykologutdanningens og helsetjenestens grunnpilar.

Leave a Comment

Filed under Psykologisk behandling, Psykoterapiforskning