God psykisk helsehjelp er mer en terapi

  • Denne teksten ble publisert på min menneskerettighetsblogg på Psykologforeningens hjemmesider 24. april 2009. Synspunktene presentert i menneskerettighetsbloggen er mine egne og representerer ikke nødvendigvis Menneskerettighetsutvalgets eller Psykologforeningens synspunkter.

Retten til den høyest oppnåelige fysiske og psykiske helsetilstand sees på av mange som en fundamental menneskerett som er uunnværlig for et individs evne til å utøve andre menneskerettigheter. Retten til helse er nedfelt i flere menneskerettighetsdokumenter, blant annet gjennom artikkel 12 i konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og artikkel 24 i barnekonvensjonen. FNs komitè for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter har utarbeidet en såkalt ”General Comment” om retten til helse. Av denne fremgår det at komiteen anser retten til helse som en relativt omfattende og bred rettighet som ikke bare innbefatter tilfredsstillende helsetjenester, men også underliggende determinanter for helse som påvirker det enkelte menneskets livsvilkår. Dette fordrer et bredt sammensatt helsevern.

At det er en sammenheng mellom sosioøkonomiske faktorer og fysisk og psykisk helse er i dag godt dokumentert. Rapporten «Bostadsløse i Norge» fra 2005 anslo at det fantes 5500 bostedsløse i Norge, og at bostedsløshet er forbundet med helsetilstand – 60% er rusavhengige, 38% vurderes å ha en psykisk sykdom og 15% har en somatisk sykdom eller fysisk funksjonshemming. Som de fleste sannsynligvis vil være kjent med fant SINTEF, på oppdrag av Statens helsetilsyn at 43% av pasienter som er innlagt under tvunget psykisk helsevern ikke har egen bolig, og det antydes at bruk av tvang i psykisk helsevern er nært knyttet til bostedsløshet og fattigdomsproblematikk. I undersøkelsen «Funksjonsevne blant langtidsmottakere av sosialhjelp» fant man at blant langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp rapporterte 45% at de hadde en så dårlig fysisk helse at det gikk ut over deres evne til å fungere i dagliglivet og 58% rapporterte om psykiske plager. I Levekårsundersøkelsen 2005 fant man at mottakere av trygd og sosialhjelp har omlag fire ganger så høy risiko for å oppleve betydelige psykiske helseplager sammenlignet med resten av befolkningen. I en studie blant 231 flyktninger som mottok hjelp ved tidligere Psykososialt senter for flyktninger i Oslo fant man at arbeidsledighet var en særlig potent risikofaktor for angst og depresjon og total GAF-skåre. Flyktninger som har økonomiske problemer i eksil har faktisk tre til fire ganger så stor risiko for å oppleve søvnvansker, depresjon og påtrengende minner, sammenlignet med flyktninger som ikke har økonomiske vanskeligheter.

Sosioøkonomiske variabler, som boforhold og økonomiske levekår, er altså av særlig betydning for personers fysiske og psykiske helse, deres verdighet og mulighet for deltakelse i det sosiale liv. Dessverre finnes det ennå lite kunnskap om kausialitet. Det finnes derimot noen prospektive og longitudinelle studier som antyder at sosiøkonomiske problemer fører til dårligere fysisk og psykisk helse. Men tentativt er det rimelig å anta at det finnes et resiprokt forhold, hvor sosiøkonomiske problemer kan føre til dårligere helsetilstand og dårlig helse kan i igjen føre til vanskeligere sosioøkonomiske forhold. Fra et psykologisk ståsted er det interessant å merke seg at det har vært spekulert om kognitive og emosjonelle faktorer medierer, i det minste delvis, sammenhengen sosioøkonomisk status og fysisk helse.

Denne kunnskapen bør ha konsekvenser for hvordan vi organiserer hjelpetilbudet i psykisk helsevern. Det er gjennomgående mange ulike yrkesgrupper som jobber innenfor feltet, men det virker likevel til å være lite preget av tverrfaglighet. Derimot kan det virke til at det, med noen få fundamentale unntak (diagnostisering, tvangsvedtak og medisinering), råder en alle-kan-gjøre-alt mentalitet i store deler av psykisk helsevern.

Et tilfredsstillende tjenestetilbud i psykisk helsevern fordrer økt og reell tverrfaglighet – vi må i større grad differensiere ulike yrkesgruppers arbeidsoppgaver. Det er lite fokus, om noe i det hele tatt, på arbeid med kontekstuelle og strukturelle problemer i grunn- og videreutdanningen av psykologer, leger og annet helsepersonell. Sosialarbeiderne er imidlertid spesifikt utdannet for å ivareta nettopp slike aspekter. Dessverre virker det som det er mer prestisjefylt for sosialarbeiderne å ta ”kliniske” etterutdanninger for å kunne jobbe psykoterapeutisk, enn å ivareta sosialfaglige problemstillinger. Relasjonelle og terapeutiske ferdigheter er viktig for alle som jobber med psykisk helse, og jeg argumenterer ikke for at sosialarbeidere ikke skal kunne ta videreutdanning og jobbe som terapeuter. Men de er den eneste faggruppen i psykisk helsevern med spisskompetanse på sosialfaglige problemstillinger og slik kunnskap er sårt tiltrengt.

Et helhetlig helsetilbud i psykisk helsevern ivaretar sosialfaglige problemstillinger på lik linje med medisinske, psykologiske og psykososiale aspekter.

 

Leave a Comment

Filed under Psykologbloggen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *