Kunnskapsmangel om psykiske lidelser

  • Denne teksten ble publisert i Aftenposten 14.08.2012 med noen mindre redaksjonelle endringer.

Psykologstudent Melinda E. Henriksen antyder i Aftenposten 9. august at kvalitets- og effektivitetskrav i psykisk helsevern medfører dårligere behandling fordi det går på bekostning av tilstedeværelse og empati. Hun fremsetter at relasjonen mellom behandler og pasient er den viktigste ingrediensen i terapi, og at helsemyndighetene har «mangel på nyansert kunnskap om virkeligheten».

Den største utfordringen for bedre behandling i psykisk helsevern er imidlertid vår begrensete kunnskap om de fleste aspekter ved psykiske lidelser. Vi har utilstrekkelig kunnskap om sykdomsårsakene til psykiske lidelser (etiologi og patogonese). Dette påvirker vår evne til å behandle disse lidelsene effektivt. Når det gjelder psykologisk og psykofarmakologisk behandling av depresjon, som er omtalt som en av vår tids store folkehelseutfordringer, viser nyere meta-analyser at effekten er betydelig dårligere enn tidligere antatt. Videre er effekten av behandling for posttraumatisk stresslidelse, som har fått aktualitet etter terrorangrepene i fjor, i stor grad usikker grunnet metodisk dårlig behandlingsforskning.

I tillegg har vi begrenset kunnskap om under hvilke omstendigheter og for hvem psykologisk behandling har effekt, og vi har så å si nesten ingen kunnskap om hvordan og hvorfor psykologisk behandling virker. Det stemmer altså ikke, som fremsatt av Henriksen, at vi vet at relasjonen mellom behandler og pasient er viktigere enn andre faktorer. Denne konklusjonen kommer hovedsakelig fra såkalt korrelasjonell forskning, og denne forskningen kan ikke si oss noe om årsaks-virkningsforhold. Det blir som å observere at det er en sammenheng (korrelasjon) mellom isspising og drukningsulykker (som begge har høyest frekvens om sommeren), og konkludere med at isspising fører til drukning. Forskning gjort ved Modum Bad, og som har et design som gjør at man kan si noe mer sikkert om virkningsmekanismer, viser for eksempel at ved psykologisk behandling for sosial fobi har den terapeutiske alliansen en fasiliterende, men ikke aktiv, rolle for behandlingsutfall. Den terapeutiske alliansen er viktig i all psykologisk behandling, men ikke nødvendigvis den viktigste, som fremsatt av Henriksen.

Den primære utfordringen for et bedre behandlingstilbud i psykisk helsevern er hverken mangel på tid eller medmenneskelighet, men mangel på kunnskap. Vår kunnskap om psykiske lidelser og psykologisk behandling er i de fleste henseender mangelfull, noe som medfører at kvaliteten på psykiske helsetjenester, det være seg diagnostiske metoder eller behandlingsresultater, ikke er tilfredsstillende.

I motsetning til Henriksen mener jeg at helsemyndighetene bør øke kontrollen med behandlingstilbudet i psykisk helsevern, da fagfeltet har vist en manglende evne til å regulere seg selv. Men indikatorene på kvalitet og effektivitet må være hensiktsmessige og adekvate, noe de i vesentlig grad ikke er i dag.

Leave a Comment

Filed under Psykologisk behandling, Psykoterapiforskning