Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred

  • Denne teksten ble publisert på min menneskerettighetsblogg på Psykologforeningens hjemmesider 6. februar 2009. Synspunktene presentert i menneskerettighetsbloggen er mine egne og representerer ikke nødvendigvis Menneskerettighetsutvalgets eller Psykologforeningens synspunkter.

Støvet etter Israels intense krigsføring mot Hamas på Gazastripen har så vidt lagt seg og ødeleggelsene som kommer til syne er massive. De umiddelbare menneskelige omkostningene er ufattelige. I skrivende stund har minst 1300 palestinere, av dem 410 barn og 104 kvinner, død som direkte følge av kamphandlingene. Til sammenligning er det 13 døde israelere, hvorav tre er sivile og resten militære. Av de ti israelske soldatene ble fire drept av egne styrker.  Det er estimert at over 50 000 palestinere er blitt hjemløse. De langsiktige menneskelige omkostningene, blant annet i form av psykiske vansker av ulik alvorlighetsgrad, vil erfaringsmessig bli enda mer omfattende.

 

Brudd på internasjonal humanitær rett

Både Hamas og Israel beskyldes for brudd på internasjonal humanitær rett slik den er nedfelt i Haag-konvensjonen og Geneve-konvensjonene. Amnesty International har nylig publisert en rapport som diskuterer potensielle brudd på menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett begått av begge sider i konflikten.

Begge parter virker til å ha brutt prinsippet om distinksjon – at man ikke skiller mellom militære og sivile mål. Både Hamas og israelske soldater bruker ”menneskelige skjold” – Hamas bruker sivile bygninger som utgangspunkt for rakettangrep, mens israelske soldater har tatt posisjon i sivile palestinske hjem, hvor de holder familiemedlemmene fanget i første etasje mens de bruker etasjene oppover som midlertidige militære baser eller snikskytterposisjoner. Israel beskyldes også for ulovlig bruk av våpen og bruk av militær makt som ikke står i samsvar med de mål man vil oppnå (proporsjonalitetsprinsippet). Spesielt graverende er hendelsen hvor israelske soldater 4. januar ”evakuerte” over 100 sivile palestinere til en enebolig og ba dem om å bli værende innendørs. Neste dag ble rundt 30 personer drept da huset ble bombet av israelske granater.

Flere røster tar nå til orde for å opprette en kommisjon som kan granske påstandene om krigsforbrytelser på begge sider og at det opprettes en internasjonal straffedomstol. Men uavhengig av hvem startet krigshandlingene og eventuelle krigsforbrytelser begått, bærer Israel et særksilt ansvar som okkupasjonsmakt i over 40 år.

 

Israel: Okkupant, kolonimakt og apartheidstyre

FNs spesialrapportør for den menneskerettslige situasjonen i de okkuperte Palestinske områdene, John Dugard, sør-afrikansk jusprofessor med spesialfelt på menneskerettigheter og internasjonal humanitær lov, har i sine rapporter gjentatte ganger påpekt at Israels opptreden i de palestinske områdene har klare islett av kolonialisme og apartheidstyre. Den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem er en særlig god informasjonskilde for å få innblikk i den menneskerettslige situasjonen i de okkuperte palestinske områdene.

Mens okkupasjonen og krigføringen stjeler oppmerksomheten, fortsetter Israel å bygge ”separasjonsmuren” utenfor grensene av 1967 og tillater stadig flere og større bosettinger på Vestbredden. Israel bruker betydelige deler av vannressursene i de okkuperte områdene og gir de israelske bosettingene tilgang til større vannforsyninger enn den palestinske befolkningen – de israelske bosettningene blir som oaser i et ellers tørt og goldt land. Det israelske militæret har bygd en rekke kontrollposter i de okkuperte områdene, hvor palestinere må vente i timesvis for å bevege seg fra et sted til et annet i eget land, mens jødiske bosettere beveger seg fritt i okkupert område på moderne infrastruktur. Restriksjonene det israelske forsvaret legger på palestinernes bevegelsesfrihet påvirker særlig deres mulighet for å få tilgang til tilfredsstillende helsetjenester. De mest groteske eksemplene på dette er de utallige spedbarn og mødre som har omkommet mens de venter på å slippe forbi kontrollpostene. Det er utallige andre eksempler på israelsk praksis som bærer sentrale elementer av kolonialisme og apartheid i seg.

Få andre konflikter blottlegger vestlige lands dobbeltmoral bedre enn konflikten i Midtøsten. Ledere i totalitære regimer avviser ofte demokratiske styreformer og menneskerettigheter fordi det sees på som uttrykk for postkolonial vestlig imperialisme. Hamas, som står for mye mer enn bare politisk og væpnet kamp mot israelsk okkupasjon – det er for eksempel anslått at så mye som 90% av Hamas sine ressurser brukes til sosiale formål i de okkuperte palestinske områdene – kom til makten etter et demokratisk valg overvåket av observatører fra EU. Majoriteten av vestlige ledere nekter å ha kontakt med Hamas begrunnet i at den ansees som en terrororganisasjon. Man skal være rimelig naiv for å ikke se at signalet som sendes – ”vi forventer at dere omfavner samme styresett som oss, slik at dere kan velge de lederne vi vil at dere skal velge” – gir grobunn enda mer avstand og mistro mot Vesten. Samuel Huntington’s apokalyptiske ”The clash of civilizations?” er stadig aktuell.

Det hele blir enda mer absurd når Israel trekkes fram som kilden til demokratisering av Midtøsten. Landet som bygger sitt fundament på ekstrem etnoreligiøsitet: Det er grunnlovsfestet at alle jøder skal ha rett til å bosette seg i Israel, som stadig okkuperer palestinsk jord for å gi nybyggere plass, mens palestinere som ble fordrevet under seksdagerskrigen og deres etterkommere ikke får vende tilbake til sine landområder som er deres rett i henhold til internasjonal humanitær lov. Minst like ille er det at Israel beskyldes for å gi israelske jøder bedre konstitusjonelle rettigheter enn israelske arabere, som for eksempel Beduinene i Negev-ørkenen. Et nylig eksempel er den sentrale valgkomitèen i Israel sitt forsøk på å utestenge arabiske partier fra å delta i det forestående valget til den israelske nasjonalforsamlingen, Knesset, grunnet kritikk av den israelske krigføringen i Gaza.

 

Terrorisme eller frigjøringskamp?

Alle former for terrorisme er forkastelig og et klart brudd på menneskerettigheter og internasjonal humanitær rett. Men vi må evne å skille mellom tanke- og formålsløs terror, som for eksempel utført av Al -Qaida i de senere år, og handlinger som del av væpnet kamp for frigjøring fra kolonialisme, apartheid eller fremmed okkupasjon. Selv om vi aldri kan forsvare handlinger som bryter med menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett, må vi forstå dem som smertelige men uunngåelige konsekvenser av langvarig okkupasjon, kolonialisme og apartheidstyre. Historien er full av eksempler på frigjøringskamp stemplet som terrorisme – ANC og Nelson Mandela ble ikke strøket fra det amerikanske utenriksdepartementets terrorliste før sent i 2008.

 

Psykiske skader ernærer voldsspiralen

I sin ytterste konsekvens virker Israels taktikk på Gazastripen å være tuftet på å behandle sivilbefolkningen som forsøksdyr i bur. Gi dem elektriske støt uten mulighet til å unnslippe og til slutt vil de bli hjelpeløse og apatiske. Det endelige målet er å kvele all militær og politisk motstand mot okkupasjonen. Så kan kolonistaten Israel okkupere enda mer palestinsk jord. For jorda i Midtøsten er jo tross alt gudegitt israelerne.

Men vil det virke? Antakelig ikke. Forskning tyder på at symptomer på posttraumatisk stress lidelse er forbundet med mindre åpenhet for forsoning og mer hevnlyst hos tidligere barnesoldater (Bayer, Klasen, & Adam, 2007) og andre overlevere etter politisk vold (Pham, Weinstein, & Longman, 2004). Disse gruppene anser vold som en løsning på konflikt (Vinck, Pham, Stover, & Weinstein, 2007), en mulighet for å gjenvinne personlig integritet og å overkomme traumatiske opplevelser (Bayer et al.). Slik holdes spiralen av vold og destruksjon i gang.

 

Fortsatt Israelsk okkupasjon eroderer menneskerettighetsbevegelsens troverdighet

Menneskerettighetstenkningen må kunne sies å være en av de viktigste utviklingtrekkene i moderne tid, særlig de siste 60 årene. Den israelske okkupasjonen av palestinske landområder har særlig viktige implikasjoner for en forsatt utvikling av menneskerettighetene. Når apartheidregimet i Sør-Afrika falt i grus i 1994 ble de palestinske områdene det eneste utviklingslandet i verden som fortsatt er underlagt og erobret av et vestlig affiliert regime. Nettopp derfor har okkupasjonen viktige implikasjoner for den forsatte utviklingen og promoteringen av menneskerettighetene. Det finnes utallige regimer, spesielt blant utviklingsland, som undertrykker menneskerettighetene. Men det finnes ikke andre vestlige land som benekter befolkningen i et utviklingsland deres rett til selvbestemmelse og menneskerettigheter, og som har gjort dette for så lenge. Dette gjør at den israelske okkupasjonen har blitt en test for vestlige land – en test hvor Vestens  engasjement, innsatsvilje og forpliktelse i forhold til menneskerettighetene vil bli målt. Hvis vestlige land, som har ledet vei i utviklingen og promoteringen av menneskerettighetene, ikke makter å demonstrere forpliktelse for den palestinske befolkningens menneskerettigheter, vil den internasjonale menneskerettighetsbevegelsen miste troverdighet og den forsatte utviklingen av menneskerettighetene vil kunne bli satt i fare ettersom utviklingsland med rette setter alvorlige spørsmålstegn ved vestlige lands genuine forpliktelse i forhold til menneskerettighetene. Argumentet om at menneskerettigheter og demokrati er uttrykk for vestlig postkolonial imperialisme ernærer seg på Israels fortsatte okkupasjon av palestinske områder.

Leave a Comment

Filed under Psykologbloggen